Livet på Andøya går bare fint

Av Ninette

Vi har vært på Andenes i snart tre uker, og ting begynner så smått å gå på skinner.

Hver morgen setter jeg meg i bilen med kursen for Strandland. De dagene det blåser er det alltid spennde om veistrekningen over Kjølhågen er åpen. Hittil har det ikke vært verre enn at jeg har kjørt på blinkende gult lys, noe som varsler at det er faretruende mye vind, og man må være "aktpågivende og varsom". (For de uinnvidde kan jeg opplyse det var på Kjølhågen vinden i sin tid rev avfalten av veien :-) )

Kjøreturen fra Andenes til Strandland tar ikke mye lenger tid enn biltur fra Byåsen til TMV-odden i verste rushtid. I allefall virker det sånn. Jeg hører lydbok eller radio, og de 5 - 6 milene går fort unna.

Bedriften som jeg jobber i, seiler i medvind og har spennende oppdrag både i Norge og i mer eksotiske strøk. Jeg har fått spennede oppgaver der jeg lærer mye nytt - dette er jo anleggsbransjen, milevis unna pensjon og brevdialog. Nå dreier det seg om gruver, vannkraftverk, tuneller og jernmalm. Jeg har ennå ikke fått anledning til å komme ut og se hvordan det er på anleggene, men etterhvert skal jeg ut der guttene i hjem og kjeledress jobber :-)

Også hjemme begynner ting å falle på plass. Odd Gunnar steker torsketunger, og jeg spiser. Men ingen er interessert i å komme på middagsbesøk når vi serverer denslags. (Og Mona og Stein pakket fort i bilen og reiste tilbake til Harstad da det ble snakk om torsketunger til middag :-) ) Men vi skal spare litt til deg, Anne-Lovise, slik at du får en smak når du kommer til Andøya til sommeren.

Livet på Andøya går bare fint :-)